Hva skjer hvis internett går ned? 1,5 millioner kilometer på havbunnen
Bildet du sender, går ikke til en satellitt, men til havbunnen. Bak skjermen episode 2: sjøkabler, meldingen på seksten timer fra 1858, hvorfor kabler ryker og hvorfor internettet ditt ikke faller ut.
Du sender et bilde til noen i Amerika, og det tar under ett sekund. De fleste av oss ser for oss at bildet går opp til en satellitt og ned igjen på den andre siden. Faktisk kommer det aldri i nærheten av en satellitt; det går ned til havbunnen. I 2022 røk en slik kabel, og et helt land mistet nesten all kontakt med omverdenen i trettiåtte dager. Så hvorfor faller ikke internettet ditt ut?
Denne artikkelen er den skrevne versjonen av andre episode av Bak skjermen (Ekranın Arkası), en serie på YouTube-kanalen vår. I første episode så vi på hvordan Google finner et svar; denne handler om hvordan svaret når fram til deg. Illustrasjonene er scenene fra videoen, som er på tyrkisk.
Kort fortalt:
- Over 99 prosent av den interkontinentale internettrafikken går gjennom kabler på havbunnen, ikke via satellitt.
- Det ligger over 1,5 millioner kilometer kabel under havene; i kjernen frakter glassfibre tynne som et hårstrå lys.
- Det skjer rundt 200 kabelfeil i året i verden; to tredjedeler skyldes fiskegarn og skipsankre, ikke haier.
- Internettet ditt fungerer fordi internett ikke er ett rør, men et nettverk av ruter. Bare på tyrkisk kyst går for eksempel fem separate kabler i land.
Ingen sky, nesten ingen satellitter
Når vi snakker om internett, sier vi «skyen»: bildene våre er i skyen, e-posten vår er i skyen. Men skyen er ikke på himmelen. Det er datamaskiner i bygninger i en annen by, noen ganger på et annet kontinent. Vi kaller disse bygningene datasentre.
Når det gjelder ruten mellom kontinentene, tenker de fleste av oss også på satellitter. Det er omvendt. Ifølge TeleGeography, analyseselskapet som kartlegger verdens kabler, går over 99 prosent av den interkontinentale datatrafikken gjennom kabler under havet. Satellittandelen er så liten at den sist den ble målt, utgjorde under en halv prosent av USAs internasjonale kommunikasjonskapasitet.
Ifølge TeleGeographys tall fra tidlig 2026 ligger det over 1,5 millioner kilometer kabel på havbunnen. Det er nok til å gå rundt jorda 37 ganger. Selskapet følger over 600 kabelsystemer som er i drift eller planlagt. Og historien begynte for over 160 år siden med én enkelt melding.
1858: en melding på seksten timer
Året er 1858. To skip møtes midt i Atlanterhavet, skjøter sammen endene av kabelen de frakter, og seiler hver sin vei: det ene mot Irland, det andre mot øya Newfoundland øst i Canada. Bak dem synker en telegrafkabel ned til havbunnen.
I august sender dronning Victoria en gratulasjon på 98 ord til USAs president. Det tar rundt seksten timer å overføre hele meldingen. En reise vi i dag gjør på et sekund, tok den gang seksten timer. Det var likevel en revolusjon: tidligere kunne den samme nyheten bare krysse havet med skip, på en reise som tok dager.
I New York blir nyheten mottatt med jubel, og det skytes opp fyrverkeri til ære for kabelen. Men gnister lander på taket av rådhuset, og kuppelen tar fyr. Gleden varer heller ikke lenge: kabelen fungerer bare i noen uker før den blir stille. Den vanligste forklaringen er at det ble satt for høy spenning på kabelen for å gjøre meldingene raskere. En varig forbindelse kom først i 1866.
En kabel tykk som en hageslange
Helt i midten av dagens kabel ligger glassfibre tynne som et hårstrå. Informasjonen går gjennom dem ikke som strøm, men som lys. Et bilde, en melding, en video: alt blir til lys som blinker av og på svært raskt.
Det meste av veien over havet er kabelen omtrent like tykk som en hageslange. På dypt vann blir den ikke gravd ned; den legges rett på bunnen. Nærmere land øker farene, så der graves kabelen ned i havbunnen og får ekstra stålarmering.
Lyset svekkes når det går tusenvis av kilometer. Derfor står det med jevne mellomrom enheter langs kabelen som forsterker lyset igjen (repeatere). Strømmen til dem kommer også fra land, gjennom kobberlederen inne i kabelen; landstasjonene mater lederen med tusenvis av volt.
Hvem betaler for disse kablene? Før var det nesten bare telefonselskaper. I dag er Google, Meta, Microsoft og Amazon blant de største investorene i nye kabler. Google oppkaller kablene sine etter historiske personer: selskapets første helt egne interkontinentale kabel er oppkalt etter Marie Curie, som fikk to nobelpriser, og blant de andre finner vi programmeringspioneren Grace Hopper. Kablene er laget for å fungere i minst 25 år.
Hvorfor ryker kabler? Ankre, ikke haier
Et populært svar på nettet er at haier biter over kablene. Det høres rimelig ut, men TeleGeography regner det som en av de vanligste mytene på området. Ifølge data fra International Cable Protection Committee (ICPC), som fører oversikt over kabelfeil, førte fiskebitt, haier medregnet, ikke til en eneste kabelfeil mellom 2007 og 2014.
Den virkelige årsaken er langt mer hverdagslig. I gjennomsnitt skjer det rundt 200 kabelfeil i året i verden. To tredjedeler er ulykker forårsaket av mennesker: trålere som drar garn langs bunnen, og skip som slipper ankeret. En del av resten skyldes naturen.
En av naturens mest bemerkelsesverdige historier skjedde i 1929. I november rammet et jordskjelv utenfor kysten av Canada, i kanten av det grunne området som kalles Grand Banks. Noen av telegrafkablene på havbunnen røk med en gang. Det egentlige mysteriet kom etterpå: i de neste tretten timene fortsatte kablene å ryke én etter én, hver lenger unna og dypere enn den forrige. Ingen av kablene på grunt vann ble skadet.
Hva som hadde skjedd, ble først klart i 1952. Bruce Heezen og Maurice Ewing stilte opp tidspunktene for bruddene og fant et undervannsskred: jordskjelvet hadde løsnet slam og sand på havbunnen, og blandingen rant nedover skråningen. Anslagene over farten ligger mellom 60 og 100 kilometer i timen. De røkne kablene var blitt et måleinstrument for et dyp ingen kunne besøke.
I januar 2022 hadde en undersjøisk vulkan utbrudd i Tonga i Stillehavet, og den eneste internasjonale kabelen som koblet landet til verden, røk. Hovedforbindelsen til internett var nede i 38 dager; i mellomtiden fortsatte kommunikasjonen i begrenset grad over satellittforbindelser.
Hvordan repareres en kabel som har røket?
Først må et reparasjonsskip komme seg dit, og det kan noen ganger ta dager. I nærheten av bruddet senker skipet en krok i et langt tau ned til havbunnen og drar den langs bunnen til den får tak i kabelen. Den ene enden heises opp på dekk, så den andre. I Tonga måtte skipet bytte ut rundt 90 kilometer kabel.
Så skjøtes de hårtynne glassfibrene sammen igjen på dekket av et skip som gynger. Kabelen testes og legges tilbake på havbunnen i en vid bue.
Hvorfor faller ikke internettet ditt ut?
Hvis det skjer rundt to hundre feil i året, hvorfor fungerer internettet ditt likevel? En del av svaret ligger på kartet. Ta Tyrkia som eksempel: ifølge Submarine Cable Map går fem separate kabler i land på tyrkisk kyst i dag:
- KAFOS: over Svartehavet til Bulgaria og Romania.
- MedNautilus: fra Istanbul til Hellas og Italia.
- SeaMeWe-5: går i land i Marmaris og knytter sammen 16 land fra Frankrike til Singapore.
- Turcyos-1 og Turcyos-2: fra Bozyazı og Samandağ til Nord-Kypros.
En ny kabel over Svartehavet er planlagt til 2027. Forbindelser over land til nabolandene er ikke med i denne tellingen.
Internett er ikke ett rør, men et nettverk av ruter. Når én kabel ryker, sendes trafikken over de andre; det kan gå litt tregere, men det stopper ikke. Det var Tongas uflaks: landet hadde bare én kabel ut mot verden.
Det finnes også en snarvei de fleste av oss aldri tenker på. I stedet for å hente populære videoer fra den andre siden av havet hver gang, plasserer Google egne servere i bygningene til internettleverandører og kopierer populært innhold dit (Google Global Cache). Når du trykker på avspilling, kommer videoen ofte fra et sted nær deg; den krysser havet ikke hver gang den ses, men ofte bare én gang.
Hvor står serveren til nettstedet ditt?
Den samme regelen gjelder for nettstedet ditt. Når en besøkende åpner nettstedet, går forespørselen til serveren der nettstedet ligger, og tilbake. Står serveren i Amerika og kundene dine er i Norge, krysser hver sidevisning havet to ganger. Lys går rundt 200 000 kilometer i sekundet i glassfiber; det er svært raskt, men jo lengre ruten er, desto flere millisekunder legges til hver lasting, og en side krever ofte flere slike tur-retur-reiser.
Derfor lønner det seg å vite hvilket land serveren til nettstedet ditt står i; det kan du spørre webhotellet ditt om. Er de fleste besøkende i Norden, betyr en server i nærheten som regel en kortere vei.
Mål det selv: vårt gratis SEO-verktøy (på engelsk) viser også hvor raskt serveren sender sitt første svar (TTFB). Under et halvt sekund regnes som bra. Ingen registrering.
Neste episode: hvor fort kan passordet ditt knekkes?
I dag fulgte vi et bilde på reisen: ingen sky, nesten ingen satellitter; kabler tykke som en hageslange på havbunnen, og når én ryker, legger et skip ut. Men hva står ved enden av ruten, ved døra til kontoene dine? Passordet du skriver hver dag. I neste episode av Bak skjermen ser vi på hvor mange sekunder det tar å knekke et passord.
Les episode 3: Hvor fort kan passordet ditt knekkes? Bak skjermen på et sterkt passord
Kilder og relaterte sider (engelsk)
- TeleGeography: Spørsmål og svar om sjøkabler (1,5 millioner km, feil, oppbygning, levetid)
- TeleGeography: sjekk av 99-prosentpåstanden
- Submarine Cable Map: Tyrkia
- National MagLab: den transatlantiske telegrafkabelen fra 1858
- Earth Magazine: Grand Banks 1929 og undervannsskred
- NPR: Tongas internett tilbake etter 5 uker
- TeleGeography: Hva skjer når sjøkabler ryker?
- Google: Global Cache
- Bak skjermen episode 1: Hvordan fungerer Google?
- TurkWebSite på YouTube: videoene i Bak skjermen (på tyrkisk).
Hvor raskt laster nettstedet ditt?
Skriv inn sideadressen og se serverens responstid, tittel, beskrivelse og mobilvennlighet på én skjerm. Er nettstedet tregt, kan vi gjøre det raskere sammen.

























